Egenferd!

Foto: Kim Paulsen Schjelderup

Denne gangen gikk turen til Hallingskarvet. Det var meldt påskevær, ihvertfall de første dagene. Planen var å gå hele hallingskarvet på tvers ifra Ustaoset til Finse. Dette var egenferd, uten lærer denne gang. Altså klassen delte seg inn i grupper etter ønsker om hvor de forskjellige ville gå på tur.

Jeg, Even, Caroline og Kjetil havnet til slutt på gruppe sammen. Da vi planla turen var pakking av sekk ett diskusjonstema som jeg vil ta opp i dette innlegget. For når du er ute på tur i 1 ukes tid kan mye være avhengig av hvordan du har pakket sekken for at den skal være lettest mulig.

Som sagt, sekk bør være så behagelig som mulig å ha på seg. De fleste sekker har som regel ett stort rom i midten, to litt mindre på sidene og ett topplokk som kan bestå av 2-4 mindre lommer. Dette kommer helt ann på hvilken sekk du velger å kjøpe.

Det du vil unngå når du pakker en sekk er å ha ``hengende armer`` ut ifra sekken som skaper en gyngende bevegelse i hele sekken når du begynner å gå. Det er mange som fester sovepose, telt, kokeutstyr og diverse utenfor sekken. Og grunnen til det er at dem har med seg mye unødvendig. Jo større sekk du har, jo mer dritt tar du med deg. Min sekk er en 70 Liter og har holdt mer enn nok.

Så hvordan pakker du sekken (med det mest nødvendige) når du skal ut i vinterfjellet for en uke?

Får å unngå den gyngende bevegelsen på sekken er det lurt at du starter med å legge det tyngste helt innerst inne mot ryggen ca midt i. Dette kan være soveposen. Nederst i sekken kan du legge kokeutstyr, øverst i sekken kan du legge mat, bestikk, liggeunderlag, diverse. Det viktigste er å ha det tyngste innerst og det letteste ytterst som i sidelommene og i topplokket. Og det at du alltid vet hvor ting ligger.

Foto: Kim Paulsen Schjelderup

Topptur i Vigdalen

Tirsdag 12. Mars gikk turen til Vigdalen. Dette var en 2 dagers tur. Dag 1 etablerte vi leir og dag 2 dro vi på topptur. Her var det lagt vekt på vi elver skulle ha fokus på rett veivalg som guide med gruppe på tur. Samtidig gikk vi igjennom hvordan man utfører en sjekk av sender/mottakere for at alle i gruppa skal vite at alle sin S/M virker som den skal.

Vigdalen. Foto: Kim Paulsen Schjelderup.

På vei opp gikk vi igjennom prosedyrer for hvordan man sjekker stabiliteten i de forskjellige snølag og hvor brudd linjen går om det skulle gå ett snøskred. Vi gikk også igjennom hvordan man måler brattheten i terrenget, får å så ha ett veivalg å gå etter. I dette innlegget vil jeg skrive om hvordan de forskjellige sender/mottakere fungerer. 

En sender/mottaker får du i to forskjellige eksempler. Du har den analoge og den digitale sender/mottakeren.

Den Analoge S/M viser analogdata. Med andre ord Etterligner den signaler ifra senderen og gjengir dem i en pipelyd. Altså mottakere representerer signalene med lyd, så jo nærmere enhetene nærmer seg hverandre jo høyrer pipe lyd vil du høre.

Analoge S/M

Digitale S/M

Den Digitale S/M tolker signalene i fra sendere digitalt. Denne fortolkningen gjør det mulig å angi en fysisk størrelse og lydsignaler med en tallverdi. Noen av disse viser piler som viser retning av hvor offeret befinner

seg og om det er flere begravd og ikke minst avstanden til offerene. 

Om du skal anskaffe deg en digital sender/mottaker, så er der mulig å kjøpe en med analoge funksjoner. Dette er fordi at den analoge funksjonene har noen praktiske fordeler. Den analoge funksjonen har en lengre rekkevidde. 

 De fleste som blir begravd i snøskred ligger som oftest nederst i skredet eller i bakevjer. 

(Snøen beveger slik som vannet) Overlevelsesmulighetene etter 15 minutter er 9-10. altså 90 prosent overlever. Om det har gått 45 minutter overlever som regel 25 prosent altså 1 av 4. Død skyldes som regel oksygen mangel og lite virkningsfull hjerte- lunge redning.

Ferdsel i vinterfjellet

Søndag den 27. Februar tok vi turen til Breistølen på Hemsedals fjellet hvor den 6 dager lange turen skulle starte. Ifra breistølen gikk vi på ski  sørover mot Ski trekket i Hemsedal. Vi gikk ca 1 mil hver dag, i grupper, men også samlet i perioder.

Foto: Kim Paulsen Schjelderup

Hovedfokus på denne turen var å orientere i grupper i det været fjellet hadde å by på. I og med at jeg har nevnt hvordan man tar ut kompasskursen og krysspeiler i tidligere innlegg vil det ikke bli nevnt her.

Den tredje dagen hadde var det en av elevene som ble utsatt for frostbitt og derfor vil jeg velge å skrive litt om hva som skjer på det utsatte området og hva du bør gjøre om du eller noen i gruppa de blir utsatt for frostbit og forfrysninger.

Frostbitt er en lokal forfrysning man for om huden blit utsatt for lave tempraturer over lengre tid. Det som skjer er at hud og underliggende vev blir skadet. De mest utsatte områdene er nesa, kinn, ørene, hendene og føttene.



Man har i hovedsak 2 forskjellige grader av frostbitt. du har overfladisk forfrysning hvor  det kun er det ytterste laget som er skadet. Dette hud-laget kan skalle av og det vil bli dannet et sår.
Du har også dyp forfrysning hvor frostskaden har trengt seg igjennom alle hudlag. Dette er en litt verre tilstand hvor huden har blitt hvit eller voks-gul med grå, blå skygger. Samtidig er området veldig hardt og ta på og er helt følelseløst.

blir du utsatt for dette er det er det viktig at du kommer deg inn i varmen. Søk ly! Aldri gni på det utsatte området eller hold det over strålevarme som fra varmeovn eller bål/peis. Bruk vann på ca 38-41 Celcius for å varme det opp og ring etter hjelp.

Referanse:

http://nhi.no/forside/forstehjelp/varme-kuldeskader/forfrysning-11074.html?page=3

https://www.google.no/search?sugexp=crnk_timediscountc&gs_rn=17&gs_ri=psy-ab&tok=ybnkm68C3utGUumbR9LIrw&suggest=p&cp=9&gs_id=10&xhr=t&q=frostbitt&safe=off&bav=on.2,or.r_cp.r_qf.&bvm=bv.47883778,d.bGE&biw=1366&bih=667&um=1&ie=UTF-8&hl=no&tbm=isch&source=og&sa=N&tab=wi&ei=luq6Ud33HMbe4QSttIH4Cw#facrc=0%3Bfrostskader&imgrc=_